Tilbake på den nordlige halvkule.

Norge er en lys, blass vårdag langt vekk fra solen. Gresset spirer ivrig, og det ligger forventning i lufta om varmen som skal trekke sørfra opp hit til den tempererte halvkulen. Riktig kaldt er det ikke. Bestemor satt og solte seg i bhen på sin veranda, da jeg besøkte henne i går. Velkommen hjem, Kari Elise. Har tre uker gått like fort her som i verdens paradis, det aller grønneste Borneo?

Absurd; man kan finne tilbake til sitt opprinnelige hjemsted etter å ha krysset kontinentene som en hvilken som helst fugl, bortsett fra at jeg ikke er flyvedyktig, jeg kan fly ved hjelp av en maskinell flykropp, det koster meg maks. tusen kalorier å passere India, Pakistan, Afghanistan, Iran, Tyrkia, og heisann Europa! Så langt vekk, og enda greier vi å treffe riktig spot, vår prikk på kloden, som har bestått mens himmel og jord har vært i bevegelse på vår innside. Vi fraktes, alt vi behøver gjøre er å trekke pusten.

Jeg myser mot sola som står lavt på himmelen. Det er småfuglers paradis, de holder en travel virksomhet i skogkanten hos svigers, sammen med våryre rådyr som rauter. Jeg lytter etter noe annet. Lytter etter sikadene og puslete hanegal fra bakgården. Etter vanndråper som fordamper fra alle grønne overflater.

Vi har forlatt noe viktig. Livet har fått på seg lyddemper, eller er det jeg som er døv? Vi har forlatt den korte, intense dagen, der alt lys brått slukkes for klokka halv syv, og like brått gjenoppstår tidlig på morgenkvisten. “Ellisseee, brekkføst!” Aishas stemme skingrer i bakhodet. Hvordan vi vinglet omkring som noen hodeløse kyllinger revet ut av søvnen, alltid altfor tidlig. Kristinas poser under øynene vokste for hver dag som gikk, fikk tilslutt konstant feste. Hva er det vi har forlatt? En kultur vokst ut av tretti plussgrader, av regnskogens ressurskammer, av hva elva frakter. Smilende, vennlig, ivrig, livsglad, smittende, inkluderende, kan en kultur ha en kropp og ansikt og vesen som dette? Med god tid som en drivkraft, sosialt fellesskap som lim, og fred som overordet mål?

Jeg savner det enkle livet. Savner det mettede spekteret av lyder og inntrykk, biler som tuter når de passerer, folk som vinker og smiler, fordi.. hvorfor? Savner møkka og plasttallerkenene, regnvannet, risen, det enkle, språket jeg ikke forstod men elsket lyden av.


Jeg drikker en kopp med yogi-te hos mamma, dagen etter hjemkomst. Hun ser på bilder og er begeistret og ønsker seg selv ut i verden for å spise eksotisk mat og se orangutanger. Jeg ser ned på tekoppen min, der visdomsordet festet til bomullstråden som holder teposen dingler over kanten.

Act with an attitude of gratitude.