Tradisjoner.

Det er artig, og effektivt å brenne ting i peisen. Borte blir det. Og på symbolsk vis også alt som er knyttet til den eliminerte gjenstanden. Som for eksempel en papirlapp.

Mens vi satt i det stille og mørklagte huset i Seljordsveien nyttårsaften 2009, begynte vi med dette. Skrev ned alle ting vi ville blir kvitt fra det foregående året på papirlapper og kastet det til flammene, som langsomt fikk spise opp alle våre laster. Så drakk vi opp rødvinen, hørte lyden av nyttårsraketter (vi så de ikke der vi var), og gikk ren og fornyet inn i 2010.

Nyttårsaften er fest og avslutning, første nyttårsdag oppstår, forhåpenligvis ikke bare med hodepine og anger, men også håp og ønsker.
Kall det nyttårsforsetter, alle har dem, selv dem som benekter det.

Den første dagen i 2010 skrev vi ned våre, dro til Bøfossen og kastet de til naturkreftene. Små, fargerike papirlapper virvlet ubekymret ned i vannbruset og forsvant med strømmen. Jeg elsker tanken på at de føres med elva nedover og langsomt oppløser seg, blekket vaskes ut, og papirfibrene slites i stykker og blir borte vekk.

Bare jeg veit.

Og ett år senere gjentar vi tradisjonen, Kristina, Ronja og jeg, samt Karianne som er på besøk. Trasker den langdryge bakken opp mot Lankåshaugen med ferske rødvinsrester i blodet, samler oss oppå brua og super inn den overdøvende lyden av vannmolekylene som knuses mot steiner. «Men virker det, da?» spør Karianne. Jajaja, selvfølgelig virker det! Innholdet har jo forandret seg siden sist...

I år jukser jeg litt. Tar med en av lappene hjem. For bedre å huske ønskene gjennom de 363 dagene som skal utfordre dem.


Godt nytt år til dere alle!