Coffee hour, romantiske vrangforestillinger og kulturkrasj.

Høgskolens har sin maksimale kosestund hver torsdag mellom 2 og 4. Da oser den feite vaffelduften gjennom kantineveggen, bort til datalaber og de koffeinglade it-ansvarlige, ned til jordlaben og gjennom lesesalen, inn til kroker dit bare lukten av varm, nylaget mat kan nå, fra to vaffeljern som steker gyllebrune, sprøkantede plater på høygir. Det er godt. Og det er gratis. Ihvertfall nesten. Den prinsipielle prisen er å sette seg ned i en sofa og slå av en prat med en internasjonal student, og det er for deres skyld Int. Kontor-ansvarlig Randa står og steker vafler i to timer hver bidige torsdag, eller setter en amerikansk hjelpegutt til å utføre den svette jobben for henne. Før var det presten, som spritet opp ventetida med evangelier. Og du skal være tålmodig langt inn i sjela, for disse fantastiske vaflene krever minst en halvtimes kø. Det er sannsynligvis med overlegg, slik at du kan snakke underveis i køen også. Logistisk sett har du alltid en spanjol enten foran eller bak deg. Studentene skal bonde. Bygge ned broer. Punktere kulturforskjeller. Alt dette over max. to vaffelplater. Det er en travel ettermiddag på høgskolen.

Underveis i en kø på en Coffee Hour blir jeg stående å prate med en nordmann (det er noen av de der og, la oss si de er kontaktsøkende). Han er midt i et intenst forskningsarbeid på 113 fisk, og drar opp kjeven til ei gjedde for å demonstrere arbeidet. De sylskarpe tennene er spisse nok til å stikke hull på fingertuppen til et menneske. Han forteller om lange dager over råtnende fisk, otolitter og rogn, og at han deler utfordringen med to slovakiske og spanske masterstudenter. “Men hver ettermiddag”, sier han med forbauselse i stemmen, “hver ettermiddag kommer det inn masse folk fra alle slags land, tuller og tøyser og leker over arbeidet, og tilbyr sin hjelp. What can we do, where can we help?” hermer han etter gebrokne språk og diverse spanglish. Stemningen er løssluppen og glad, og min venn nordmannen virker nettopp forbauset og revet med. Midt inni køen, midt under en Coffee Hour står vi midt i kjerneproblematikken i den kulturkrasjen som spilles på repeat hvert bidige år en ny last med internasjonale studenter kommer til Bø. Især søreuropeisk kultur. Hva er det som skjer? For å være grovt generaliserende, kan man kanskje driste seg til å si at DE er sosiale, høylydte og varme mennesker. Deres høyest prioriterte tid, er tid de tilbringer sammen. Og mot dette står den norske folkesjela som en istapp, igjen, for å være grovt generaliserende, nordmenn skal alltid et annet sted. Enten de skal hjem og lage middag, dra på trening, eller bare hjem, selv om de ikke engang skal noe sted, kan de ikke bli! Nordmenn tillater seg ikke utflytende lunsjpauser som ikke har noen ende. Vi ønsker å framstå og er nok også vennlige, smilende og hjelpsomme, vi gir meget gjerne en lillefinger, kanskje en hel hånd, men vi åpner veldig sjelden hjertet på gløtt. Da går vi heller hjem til oss selv og lager middag.

Senere, denne samme Coffee Hour-dagen møter jeg ei vennine fra Tjekkia. Jeg tror hun føler ikke mindre enn en sorg over denne oppdagelsen av nordmenns sanne natur. -Kanskje har vi utlendinger en romantisert forestilling av hvordan nordmenn er. Dedikerte naturmennesker, som lever nært naturen, fjellene... Hun er skuffet over å finne materialisme og lukkede dører. Alle ønsker å være hyggelige, sier hun, men bare de færreste har lyst til å bli kjent og ha dypere samtaler med oss som kommer utenlands fra.

Så dette er dagens oppfordring! Tør å bli kjent med mennesker som ikke kan forstå din norske identitet, som ikke har de samme kulturreferansene som deg, og ikke minst, det samme språket. Det er så utrolig mye å hente i et vennskap som spirer og gror i kulturkrasj..