Bestefar faller på en mandag.

Han har vært i butikken og kjøpt skrapelodd til bestemor, for hun har bursdag dagen etter. Det er strålende aprilsol, bestefar har en bærepose i hendene og svakt hjerte i all hemmelighet. Plutselig stopper det å slå. Han faller før han rekker å åpne ytterdøra.

En gammel, seiglivet stabukk av en mann er død. Han går ut av historien og etterlater meg ikke et eneste minne til å smile av. Allikevel tenker jeg at han var en fin mann.

Da mamma ringer, hører jeg at stemmen skjelver før hun har begynt å snakke. Skjelver med en krampeaktig, dyp tone, og jeg vet at noen er død, vet bare ikke hvem. Lynraske resonneringer forteller meg at det er hennes far før hun rekker å fortelle det selv. Hun har stemme som tilhører en som har mistet pappaen sin.
Jeg gråt ikke da, og jeg gråter heller ikke senere. Det blir bare ikke sånn. I kirken, noen meter unna den tulipanbelagte, skinnende hvite kisten, kjenner jeg hjertet dunke i urovekkende harde slag, men det er alt, det kommer ingenting ut av meg. Ingen stoffer, ingenting utenfor kontroll. Stemmen har ingen problemer med å synge ”Alltid freidig når du går” enda en voksen fetter gråter to plasser bortenfor. Derimot kjenner jeg en slags harme true som uværsskyer inni brystet. Sinne. Jeg er ikke forberedt på at det skal komme slik. Innholdet av Gud og Jesus sine beskjeftigelser, og alle bibelordene som bare føles tomme, de kommer for raskt fra prestens munn og med et altfor pompøst overlegg. Slikt provoserer meg. At en ukristelig menneskets siste minnestund skal få en ramme av religion? Jeg hadde følt meg trampet på, om de skulle fortelle bibelske historier over min kiste. Snakk om noe ekte, for faen! Snakk om kjøtt og blod. Jeg forstår ikke kristendommen. Men helt på slutten kommer et øyeblikk som føles ekte. Jeg får bære kransen fra barnebarna etter kistebærerne, og legge den på kisten i likbilen. Og mens vi står der og ser bilen kjøre langsomt avgårde til krematoriet, sier Nina noe forunderlig; "Takk for alt, bestefar. Takk for tida med deg". Det er så følsomt, så sterkt og detaljrikt øyeblikk, at jeg ikke forstår hvor det oppstod og hvor det hørte til.


(...)

Dagen etter begravelsen bærer en helt annen stemning. Den grå tunge himmelen har drevet vekk iløpet av natta, og gitt plass til en hemningsløs sterk sol. Tre generasjoner Bjørnsen, en datter, mor og mormor kjører til sommerhytta på Holm. Vi låser opp vinterstengte dører, sjekker tilstanden til plantene og raker gress. Det er det beste jeg har gjort på flere måneder, den her absurd trivielle tingen, å rake en sommerhage fri for dødt gress og beskjedent løvfall. Kan bokstavelig talt føle hvordan jeg røsker opp i livet til gresstråene, og gir de ny luft. Værsågod å vokse! Et stort smil brer seg utover mitt fjerne ansikt, og etterpå har vi kaffeslabras over en gulblomstrete duk jeg kjøpte i India. Mens vi raker resten av hagen, dubber den gamle enken av i sola. Der og da tenker jeg at hun har det godt, på tross av å ha mistet mannen sin gjennom 60 år. Nå er både hun og jeg aleneboende damer, i hver vår ende av tunnellen.