En fugl er et fremmed vesen.

Oppe og halvvåken klokka 04, en varm kopp i handa; og en fuglekikker med nysgjerrig påheng kjører mot en stille plass i grålysningen, mens vi diskuterer om natten pr definisjon har gått over til morgen. Lufta er kjølig og rå, regner treffer lett mot panna da vi hopper ut av bilen. Ola er ikke helt fornøyd med værutsiktene, der han står og stabber litt i gummistøvler og lager seg en plan. I 45 graders vinkel ror han oss over den småstrie Bøelva. Og her på den andre siden er det ingen tvil om at morgengryet er igang, med fuglekvitter fra et utall flyvende skapninger.
Vanndråper blinker i nettene straks vi har heist de. Ni nett klare til å fange fugler.

Det er en snodig hobby Ola har, det skal være lov å si. Han som gjør dette på jevnlig basis, står opp midt på natta for å dra ut og sette opp nett, i håp om å finne fugler med eller uten ring omkring foten. Tilynelatende uten annet formål enn å holde en viss oversikt over fuglenes bevegelsesmønster. Men det er en interesse, og en glød han har for dette prosjektet, som oppklarer absurditeten og gjør det hele forståelig. Kanskje spirer det hele utifra den selsomme opplevelsen av å holde en fugl i hånda..?
For en fugl er et fremmed vesen.
En skjør, varm, hjertebankende fremmed i min hånd.

Mitt første nærgående møte blir en spinkel løvsanger, og vi kikker på hverandre i frykt og forbauselse. Den i frykt over døden, jeg i frykt over å drepe noe uten intensjon. Det skal ikke mere til enn et feil håndgrep. To beinete pipestilker ligger mellom fingrene mine, hodet kikker fra side til side med rykkende bevegelser. To sorte, små øyne. Ut av nebbet kommer ikke en eneste lyd. Kristina snakker i babyspråk til fuglen hun har i hånda, mens jeg går over i en taus fascinasjon og sier ingenting.

Vi går timesbestemte runder og sjekker nettene, knipser regnvannet ut av de. Været er ikke optimalt, men for Kristina og meg er verden på topp. Fuglene som havner i nettet er langt fra hverdagslige møter. En og en som perler på en snor; En lekker bokfink, en fargesprakende dompap-hann, en gransanger som er hakket mindre enn løvsangeren, et par gulspurver, den rå jernspurven ("Det lyser ondskap av øynene dens", sier Marte senere), en langfaren munk som sannsynligvis har tilbrakt vinteren i det tropiske Afrika, og de to kraftigere gråtrost og rødvingetrost. Da vi må sykle tilbake til høyskolen for en forelesning, er vi så mette og høye på supernaturlige inntrykk at vi føler vi har toucha en annen grad av verden. Det er Batman og Superkvinnen som tilslutt kommer til Breisås og stuper på senga, sovner, og våkner med den ubegripelige følelsen av at det hele var gårsdagens drøm..