Bevegelsesfrihet.

Jeg ser vanligvis ikke på tv. Både av prinsipp og praktiske årsaker. Men de siste ukene har NRK tilført noe nytt til tv-ruta, et program som har fått meg til å avsette søndagskvelden til tre kvarter i sofaen, ubetinget.
Et nytt konsept; men også et nytt innhold og budskap. Lars Monsen er hærfører for en hærlig gjeng mennesker i "Ingen grenser", alle med en form for funksjonshemning, som strever seg 500 km på tvers av Skandinavias villmark. Det er beinstumper og elektroniske proteser, ekstremfleksible rullestoler, krykker i myra og høreapparater som må holdes fuktfrie. Elementer som praktisk sett ikke hører hjemme i ulendt terreng. Men det er nettopp denne praktiske umuligheten deltagerne vil til livs, de vil trosse sin bevegelses-begrensning, oppleve naturen, blø, svette, gråte, og med dette bevise for seg selv og resten av verden at ingenting er umulig. De vil, som tittelnavnet henspiller på, trosse sine egne grenser.

Sesongåpningen av dette programmet skjedde parallelt med en hendelse i mitt eget liv. En kald vinternatt skulle jeg løpe opp en trapp, og landet på det øverste trinnet med foten vridd på speilblank is. Av de fire bein som finnes i ankelen, knakk jeg tre av dem. Kontrasten ble stor fra dagen før å ha vært på en lang, lykkelig skitur, til dagen etter å ligge med en svær gipskloss rundt foten. Det aller, aller viktigste du mister, er bevegelsesfriheten.

Hvor stor radius har du? Bare i form av ditt eget private maskineri Kroppen, har du en enorm bevegelsesfrihet. Du kan gå hvor du vil. Utenfor vinduet og plukke vårblomster. Til nærmeste nabohus, nabobygd, naboby. Fyll på litt utstyr, og du kan gå Norge på langs. Bevegelsesfriheten er fysisk, men oppleves også mentalt. Den lever som en følelse av at du kan gå dit du vil, for å følge impulsene dine, fylle på med sanseinntrykk. Det er nettopp den følelsen som gjør deg lykkelig.

Jeg har opplevd tapet av den friheten i seks uker. Menneskene i "Ingen grenser" opplever den permanent. Ikke rart man utvikler en enorm viljestyrke til å klare det funksjonsfriske mennesker gjør med letthet hver dag. Min reaksjon ble å trene opp armstyrken, for å kompensere for beinet som ikke ville gå. Jo sterkere og mer utholdende jeg ble, jo mer kunne jeg ta meg rundt, og jo mer selvstendig og fri ble jeg. Det ble en kjempedrivkraft. Nærmiljøet ble min utvidede verden. Små landemerker oppstod, som postkasser, barnehager, og ei god venninne som bodde tre kvarters krykke-gange bortenfor mitt hus. Etter noen uker ble jeg med på tur i skiløypene, trukket i pulk riktignok, men midtveis stoppet vi og klatret opp en li for å drikke kaffe i vintersola. Den som sier det ikke går an å gå på krykker i halvannen meter snø, har ikke prøvd!

Når siste episode av tv-serien sendes om en uke, ser jeg den uten gips. Bevegelsesfriheten min er snart tilbake i sin helhet, slik den var. Når sommeren kommer kan jeg gå på fjellet og oppleve villmark uten et kamerateam i beina. Men følelsen av hvordan det er å ikke kunne gå dit man lengter mest, skal aldri glemmes, og for alltid prissettes for det den er verdt; ALT.