Si det høyt.

Det er lag på lag med virkelighet i all menneskelig interaksjon. Det har aldri slutta å forundre meg. Den utvendige kamuflasjen med utveksling av meningsfulle fraser, det er så ørliten del av det som faktisk foregår inni hvert menneskets sjel, og så mye av det vi føler og tenker om hverandre kommer aldri fram i lyset.
Er det ikke sånn?
Vi går rundt grøten.
Ser i andre retninger. Ned i bordet. Eller ut i lufta.
Unngår å gi det ærligste komplimentet, fordi det kanskje avslører oss selv litt?


Kristina forteller meg at hun har skrevet mail til vedkommende hun møtte seint ute en lørdagsnatt, han er døende, og møtet var sterkt. Og som hun selv sier; Skal man ikke si til et menneske at han berører deg, når han har tre måneder igjen å leve?

Lars tar engang tak i meg og gir meg en moseklem, mens jeg står med brøddeig i hendene og det drysser melstøv ned på kjøkkengulvet og sier “jeg blir så sjarmert av Elise, jeg, tror det er lattern din” (fritt tolket), underveis i en eksamenkollokvie om økoturisme, og desembersola skinner på Bryggefjell.


Skal man ikke alltid si det?

Vi tenker for harde livet. Og velger hele tiden våre ord, hva vi deler og hva vi vil holde for oss selv. Det er noen som fikser biffen med å gi komplimenter, og gi en bit av følelsene sine. Jeg er glad det er noen som tør. Jeg vil være en av dem, og at vi skal multipliseres. Levende eller døende, livet skal leves, man skal mer enn å koste på seg et lurt smil til de man elsker.



Ord er eksponentiell endring! (bruk de)