En morgenhilsen

Jeg våkner opp tidlig idag, kanskje halv åtte. Ingen ringeklokke, bare en stripe av tåkete dagslys fra gardinet som ikke ble trukket helt for.

Strekker meg litt og halter inn på badet med den kronisk stivheten i ankelen som nok aldri helt kommer til å slippe taket, barbent, tisser i doskåla og kaster vann i ansiktet de overtroiske syv gangene. Og et minne griper meg. Av sommermorgenene på Sekier, ofte før klokka var slått 08, av duggfriskt gress og kjølig luft, av geiter som breker etter å bli melket, av geitekillingene som leiker med hverandre, lukten av løvskog og det altomfattende livet som langsomt varmes opp til en ny dag på jorda vår. Åh herregud så lykkelig jeg ble!!! da jeg plutselig husket at det finnes noe annet enn kald vinter, snø, og hybelliv på Breisås, med naboers lungebetennelse og playstation som rister i veggene. At det finnes en måte å leve på som er tett forbundet med naturlige omgivelser, der det ikke er skiller, men fri flyt mellom inne og ute, der sommeren er inne, dørene er åpne, og inne er ute på trappene en tidlig morgen med gresshoppesangen og forventningene og den sansenlige gleden, lykken over å være en del av det.






Og at jeg har levd slik, og snart kommer til å leve sånn igjen, resten av livet...