Trope-hilsen!

Det er etter en 36 timers reise, og tre dager med hard aklimatisering at jeg endelig kan si jeg skuer utover Borneos regnskoger, der den splittes på østsida av den brede, leirbrune elva Kinabatangan. Vannet står 7 meter over sine bredder (med fare for feilkilde) og krokodillene har flyktet opp i sideelvene. Alt den frakter er avkutt fra palmeolje-produksjon lenger oppe, flisete trestokker og søppel. Men Kristina og jeg vet, der nede skjuler det seg noen svære rovgap..

Alt er annerledes enn man forestiller seg på forhånd.
Det er vakkert. Grønt, fuktig, frodig, levende, slik natur kan være med millioner av års kontinuerlig evolusjon. Over landsbyen har man utkikk til kilometer med tettvokst jungel, og ellers rundt oss vokser palmetrær og frukttrær rundt fargerike trehus plassert høyt over bakkenivå på pæler.

Vi lurte litt på hvorfor de bygges på pæler. Flomfare? spurte vi en innfødt, men han bare ristet på hodet og forklarte «We like it». Muligens er det mangel på parkeringsplasser for de utallige bilene malayerne eier, det er ihvertfall trangt om plassen under husene. Disse trehusene er forøvrig verdt et feltstudie i seg selv, veldig spennende i utforming!

Det har gått tre dager siden vi ankom landsbyen Batu Puteh, som ligger i regionen Sabah på sørsiden av Borneo. Her har organisasjonen Mescot sin virksomhet; de ble stiftet etter initiativ og økonomisk støtte fra bla. norske Norad, som et bevaringsprosjekt av regnskog og lokal samfunn. Regnskogene på Borneo er en av verdens eldste og rikeste på planeten, men er i det siste halve århundret blitt meiet ned for tømmer og for nyplanting av palmeoljetrær, som brukes til utvinning av palmeolje. Hvert år produseres svimlende 7,2 mill tonn palmeolje....

Mescots prosjekter idag innebefatter økoturisme, hvor de innlosjerer turister i såkalte Home-stays for å gi de en autentisk hjemme-hos opplevelse, og så ta de med på naturbaserte aktiviteter i regnskogen. Ved siden av økoturisme driver de også med replanting av regnskog, på oppdrag fra Sabahs skogsdepartement.

Hjertet av Mescot er en stor ettplans bygning med åpne halvvegger slik at vinden fra elva blåser over treplankene, der organisasjonens ansatte, medlemmer og andre lokale samles og skravler. Malayerne bruker generelt mye tid på å skravle og bare ta livet som det faller seg, samt høre på de siste radiohits og spille gitar. Det er en overdøvende stemning av vennlighet og positivitet som henger over Mescot, som vi har blitt dullet i siden dag en. Stedet er stappet med glade, smilende fjes gjerne med en utslått eller utstående tann, gamle som unge, viltre unger (den viltreste en 4-åring som driver risikosport ved å hoppe ned fra et halvannet meter høyt bord), og kattunger som jakter på lunsjen din og ikke gir seg før hun har fått en slurk av melke-teen (du trenger bare se vekk ett sekund!). Vi er på fornavn, eller alias-navn med de fleste. Det er mennene vi har fått best kontakt med, og forsøker fortsatt å forstå kjønnsrollene her som er boltra i islamsk religion. Kvinnene er tilbakeholdne, holder seg i de bakre rommene som kjøkkenet, kontoret eller i butikken, og vi har ikke klart å få til noen samtale med noen av de.

Forresten, vi fikk status som working volunteers etter en prat med sjefen sjøl. Så får vi ta noen fridager her og der og diskutere oppgave, samt overnatte på Eco Camp, dra på jungelturer og elvesafarier innimellom. Hittil har vi gjort litt av hvert, blitt varm i trøya og kjent med folk, sådd spirer i små plastsekker, bært jern-ved til Eco Camp og knipset bilder av gekkoer, meitemarker på halvmetre, nevestore sommerfugler, nesehornfugler og neseaper, og Kristina er blitt bitt av en tigerigle. Når dagen er omme og vi legger oss, føles det som det har passert tre.

Nå må jeg avslutte, vi skal tilbake til Eco Camp og jobbe. Hilser til alle!!