This ain't no walk in the park!

Tidsbegrepet mitt viskes ut. Dager og datoer er blitt et sammensurium mellom de to portene inn og utreise, 30.mars og 20.april. Jeg ser vi befinner oss et sted midt imellom. Et gyllent punkt.

Hva har skjedd?
Vi er ferdig med vårt opphold ved Mescot-senteret i Batu Puteh, etter 11 dager med Adidas Kampung (= landsbyens versjon av Adidas) innsmurt i søle, svette og fuktige arbeidsklær, førti nye myggstikk pr. dag, svulmende muskler, og søvnposer under øya som vokste for hver dag som gikk. Kanskje en overdrivelse å si at hver dag var en fryd, men vi sto da opp med en viss glede, kanskje aller mest fordi det føles så fantastisk godt å gjøre en innsats som reisende. Å slippe den stadige meningsløse ørken som sliter i stykker en stakkars turist, når man bare reiser rundt og dyrker sine egne interesser.

Jada, vi elsker å jobbe. Vi har planta trær, gravd og slått busker, og bært «jern-ved».
Samtidig har vi dypdykket inn i en ganske fremmed kultur, som vi først opplevde som ekstremt vennlig og fri og lykkelig på sin enkle måte, i et lansbysamfunn der alle var inkludert. Dette bildet har selvfølgelig moderert seg noe, men totalinntrykket av malayierne er fortsatt det samme. De er bare et ekstremt hyggelig og jovialt folkeslag, med muslimsk tro. Men ingen tar seg fri på fredag for å be. Ingen vi har møtt ihvertfall. De synger mens de jobber og månedens landeplage er «Hey Soul Sister» som er gravert inn i hjernen min for alltid.

Under oppholdet har vi bodd i to forskjellige home-stays, den siste hos Aisha, en skrukkete liten dame uten fortenner, som deler hus med et par sønner, svigerdøtre og barnebarn, samt diverse slektninger som kommer og går. Homestays er en spesiell opplevelse, fordi man blir tatt inn i familiens innerste sone. Aishas hus var fantastisk, virket nesten komisk stort, med uttalige rom, små møbelgrupperinger her og der og dansegulv til femti. Kjøkkenet hadde åpne vegger ut til skogen bak, der et fossefall nesten stod inn over vinduskanten. Ingen rynket på nesa (noen hadde kanskje det). Provisorisk plankegulv, møkkete plaststoler og plasttapet på gulvene. Hele huset skalv på pålene når noen løp over gulvet, eller det kjørte en trailer forbi på veien. Slik at det vagget. Men det luktet sitronmelisse, og Aisha var en kløpper til å fritere donuts til frokost, og hun tok oss med i burstager og minnestunder og lærte oss malaysiske ord.

Sist helg flyttet vi ut til Eco Camp som ligger til ved elvebredden 15 min båtreise fra Mescot-senteret. Poenget med Eco Camp er vel at den skal synes og høres minst mulig, samtidig som turistene skal få en autentisk opplevelse av jungel. I området omkring løper 5-6 stier, som turistene kan ferdes på (med en guide riktignok). Her er det bygget ti hytter, som egentlig bare er små hus på påler med to madrasser og myggnetting, PERFEKT komfort, sett bort i fra at det kommer rotter og biter deg i tærne om natta (Jaaa, jeg sov litt dårlig der....). Men ellers var det en fantastisk idyllisk der ute, i den grad jungel er idyllisk. Fordi det har regnet unormalt mye de siste ukene (regntida skal teoretisk sett være over, men det har værgudene misforstått i år), er det flom også inne i jungelen. I enkelte fordypninger rekker vannet deg til magen.. «This aint no walk in the park» flirer Kristina en dag vi er ute på tur, der vår guide Ateh bruker macheten til å kutte innfiltrede lianer og andre busker, og gummistøvlene våre etterlater surklende stønn i regnskogen.

Det er egentlig den ene tingen jeg vil fortelle dere om. Om hvordan regnskogen ser ut. Og følelsen når man står i den og sanser. Det er helt beyond enhver naturopplevelse jeg har hatt. Fuktigheten som ligger som en tung, kvalmende kappe omkring deg, og lyden av et yrende liv (Skogen i Norge virker til sammenligning helt død og forlatt). Den er ensformig grønn, og sammensatt av et uhyre stort antall planter og trær med blader så store som A4-ark. Siden alt er i diverse stadier av vekst eller nedbryting, er det også en kaotisk mosaikk av levende og dødt organisk materiale som vikles inn i hverandre. Og med dette som bakteppe, alle mulig slags former av levende kryp, fra firfisler og tusenbein og meitemarker på en minst en halvmeter, pinnedyr og skarabider og enorme biller, til sommerfugler med vinger så tynne som kinaservietter, nesehornfugler, sorte ekorn, og akrobatiske apekattfamilier som slenger seg høyt oppi tretoppene.

Det sies at en gang i tida kunne orangutangen slenge seg fra tre til tre gjennom hele Borneo.. Det er ikke lenger mulig. Halve regnskogen er vekk. Habitatsfragmentering får plutselig et veldig reellt innhold når man står oppi det. Satans trist.

Og nå?
Vi har reist fra Mescot for noen dager. Dro sammen med to andre frivillige, skotske Graham og sveitsiske Nina til dykkeparadiset Seporna og øynene utenfor, som ligger helt nede på østkysten i Sabah. Her har vi snorkla i et PARADIS uten like, med uendelige korallrev med tilhørende fargesprakende fiskesamfunn... Vi kunne blitt her for alltid, men nå er vi solbrente fra rumpe og opp til øret, og vi har en liten plan om å besøke stedet Supu som ligger «up-stream» for Mescot, et område alle skryter opp i skyene på tross av antallet igler som klistrer seg til deg. Før helga er omme setter vi kursen mot Kota Kinabalu, der flyet vårt letter tirsdag kveld.

Heldigvis fortsatt noen dager til; ingen av oss er klare for å forlate fantastiske Borneo, og det yrende livet her, og tilværelsen som reisende. Det er bare en annen verden..

Mange klemmer fra oss to!